Thursday, May 27, 2010

Jævla Rasister

Utgitt i Samora Magasin, desember 2008.

”Svart stempel.
Ta meg alvorlig selv om jeg er svart
Ikke dytt meg unna, se på Norges kart
Det er her jeg er født og det er her jeg bor
Selvfølgelig kan jeg norsk, hva faen er det du tror?
Allikevel er ikke lomma full av cash,
kjedet mitt er tæsj og venna røyker hæsj”.
Fra ”Svart stempel” av CN - Crew




”[…] Kinderegg!” roper han tydelig beruset med en eim av hasj rundt seg. ”Du er et kinderegg, faen. Du leker norsk”. Jeg sitter på bussen på vei hjem fra Tryvann. Året er 2006 og jeg er russ. Rundt meg sitter det tettpakket med ungdommer som feirer slutten av siste året på videregående som bare ekte nordmenn kan – høylytt og høyst beruset. Gutter, jenter, østkant, vestkant, etnisk norske, og annengenerasjons innvandrere om hverandre. Bråk. Selvfølgelig ble det bråk. ”Hva faen snakker du om?” Jeg er mer eller mindre målløs over hans utsagn. Jeg var ikke klar over at man kunne synke til et slikt nivå av ignoranse. ”Du er svart, men du leker hvit! Henger nesten bare med norske, leker smart og snakker ’fint’”. Ovenfor ham sitter hans etnisk norske venninne som han anser som en av sine beste venner. Hun krymper seg, tydelig skamfull over hans oppmerksomhetstiltrekkende
tirade. ’Du er svart, faen. Hvorfor prøver du leke noe annet?’ Han ler, og ser seg rundt for å få støtte fra de rundt ham. De ser ikke opp. ”Så det du sier, er at det å leke norsk innebærer å gjøre det bra på skolen og snakke ordentlig?” Jeg snakker først rolig, men må etter hvert heve stemmen, fordi han begynner å synge for å overdøve det jeg sier. ”Er det dét du sier? Du sier rett og slett det at, å gjøre det dårlig på skolen og snakke dårlig norsk, er det som er å være en ekte utlending? Snakker du for eller i mot deg selv her egentlig?” ”Man må støtte folket sitt. Jeg er tro mot mitt folk!” ”’Ditt folk’? Hva er ’ditt folk’? Gjengfolka? Alle de som ikke satser på skolen?” ”Nordmenn er rassister! De er faen meg jævla rassister!” ”Hvem er den egentlig rasisten her? Den eneste rasismen jeg legger merke til, kommer fra deg”. Han begynner å synge igjen.

Jeg skjemmes.

Vi vokste opp på samme sted. Vi gikk på samme barneskole. Vi gikk på samme ungdomsskole. Vi gikk på samme videregående. Jeg dro til Tromsø for å studere psykologi. Han ble i Oslo og måtte ta det siste året om igjen.
Og han er ikke alene.

Jeg finner det provoserende.

Jeg finner det provoserende hvordan han noen minutter tidligere hadde skreket ”jævla rassister!” til alle etniske nordmenn som gikk forbi. Jeg finner det provoserende hvordan han, for ca en time tilbake, hadde vært i en slåsskamp med etnisk norske nordmenn fra vestkanten fordi de var noen ”jævla rassister!” Og jeg finner det provoserende hvordan han har året før, året før der igjen, og året før der igjen referert til etnisk norske nordmenn som ”pottetter”. ”Jævla rassister!”

Jævla rasister.

Jeg er en sterk tilhenger av ærlighet. Ærlighet i ord, ærlighet i handling. For det er essensielt å skulle snakke sant, hvis du først skal åpne kjeften. Så la meg være ærlig; Det er pisspreik.

Du ser dem overalt i storbyene. Du har sett dem. For de står der. De står i sentrum, på torget, ved kiosken, på senteret, på bussholdeplassene og på t-banestasjonene. Hva gjør de? De står. De henger. De er . Gutter, majoriteten med innvandrerbakgrunn, med varsomt blikk, usikker selvsikkerhet, fett i håret og røyk i hånda. Man klarer ikke unngå spørre seg selv; ”Hvorfor står de her? Skal de ingen steder?” Nei, trolig ikke. Så hvem er det som kan klandres? Spør du en etnisk nordmann konfidensielt, vil han kanskje si at de har seg selv å takke. Spør du guttene selv, så vil de kanskje si det er systemet. Det norske systemet. Feilbehandling og fordommer. Så hvem har rett? Jeg stemmer; ”alle de overnevnte”.

Feilbehandling og fordommer

Forleden dag ble jeg vekket av et tydelig beruset par som ropte obskøniteter om negroide mennesker, mens de sjanglet utenfor vinduet mitt. Selvfølgelig uten den viten om at noen etasjer opp i den studentblokken de stod utenfor, stod en halvt negroid nordmann og hørte hvert eneste fornærmende ord. Jeg har som liten blitt ertet fordi jeg ”er brun og har rart hår”. Jeg pleide å bli spurt om jeg var adoptert, fordi ”mamma’n din er hvit, men du er jo brun”. Jeg har blitt snakket engelsk til, når jeg ikke har fått med meg hva noen har sagt, fordi jeg ikke hørte dem. Jeg er brun, så norsk kan jeg jo da ikke være. Jeg ble fortalt av bestefaren min en gang, da jeg spurte ham om hvorfor han hadde mislikt min mors forhold til min far, at ”Nei, det er ikke på grunn av hudfargen. Det er bare det at han kommer fra en annen kultur”. Viserektoren på ungdomsskolen jeg gikk på, hadde sagt til noen venninner av meg med innvandrerbakgrunn, at de aldri kunne få seks i norsk. For det var det bare etniske nordmenn som kunne få - men de kunne godt prøve seg på fem. Da jeg begynte i åttende klasse, ble jeg spurt av norsklæreren om jeg skulle ta norsk 2, fordi hun hadde lagt merke til at mellomnavnet mitt ikke var norsk. Ovenfor meg satt hvite, nesten bleke, Stefan med polsk navn og to polske foreldre - men han ble ikke spurt. Moren min gikk i harnisk da jeg senere den dagen fortalte henne det. Hun forlanget å få snakke med skolen, for dette ville hun ha seg frabedt. For barnet hennes? Det var norsk!

Jeg blir konstant spurt ”Hvor kommer du fra?” og hvis jeg svarer Norge, hvilket jeg alltid gjør, spør de ”Ja, men hvor er du egentlig fra?”. Det frister meg å svare ”Æ e fra Harstad!”, men så langt har jeg ikke falt for fristelsen. Folk stoppet og holdt hundene sine i ro, hvis de så ekskjæresten min og jeg komme deres vei, i den tro om at jeg ville veket forskrekket unna hadde en hund kommet i nærheten av meg. Faktumet er at jeg elsker hunder, mens ekskjæresten min har angst for selv den minste chihuahua, grunnet en traumatisk barndomsopplevelse. Mens jeg er den som ivrig oppsøker kontakt, er han den som, bare ved synet av en hund, ikke tar fem øre for å gå over på den andre siden av gaten i redsel. Hvis man ser bort i fra vage hollandske aner flere generasjoner tilbake, er han så norsk som det går ann å bli. Men jeg er brun, og folk stopper fremdeles med hundene sine når de ser at jeg skal gå forbi.

De har seg selv å takke

”[…] Grunnen til at jeg ble provosert, er det faktum at du har hatt alt du trenger for å kunne gjøre noe med deg selv rett foran trynet ditt hele veien. Vet du hvor mange som sliter der ute? Er du klar over det? Vet du hvor mange som hadde solgt sin høyre arm for å kunne gå på skole? For å få seg utdanning slik at de har fremtid? Jeg tror at du vet det, men jeg tror ikke at du skjønner. Jeg blir så forbannet når jeg ser barn med innvandrerforeldre kaste bort alle sjansene de får servert på sølvfat, som deres foreldre selv aldri har sett snurten av. Jeg tror med hele mitt hjerte, at dette er IKKE det deres foreldre ønsket eller håpet for dere. Det er helt andre muligheter her, enn et land herjet med krig, fattigdom eller begge deler. Og det å kaste bort det, for bullshitprinsipper, er som å spytte alle de, som ikke vet om de lever i morgen, i trynet. Hvordan våger dere?”
Fra en tidligere sendt post.


Er disse guttene uskyldige i denne obskure livssituasjonen de befinner seg i? Jeg finner det heller tvilsomt. For er du virkelig ærlig mot deg selv, der du peker fingeren mot samfunnet, fordi det er så mye lettere slik? Fordi det er lettere slik - enn å skulle innse sitt eget personlige nederlag. Planen om å satse på status merket ”utløpsdato: 3. klasse VGS”, i stedet for fremtid, slo feil. Da er det bedre å peke med fingeren mot andre. Fordi ingen vil se seg skyldig i sin egen melankoli.

”[…] Jeg vet at det er mye press på gutter som har innvandrerbakgrunn på hvordan de skal oppføre seg. Dere er plassert i båser - dessverre. Enten så er dere segregerte "gangstere" som det blir ingenting ut av, eller så er dere assimilerte "kinderegg" som er legespirer. Det finnes ingen gråsone - den er i hvert fall uhyre sjelden. Med et enormt press, så er det vanskelig å skulle ta en annen vei. Det skjønner jeg. Men så kommer man til det punktet hvor man tenker; "er det verdt det?". Jeg tror at dere rett og slett ikke kjenner til noe annet. At dere har vært i denne båsen så lenge, at å skulle gå utenfor ikke er komfortabelt”.

Hva vil de andre si hvis du tropper opp på skolen med alle bøkene dine, leksene klare og du rekker hånden smilende opp i klasserommet? Bort med slang, vekk med skulking og adjø til henging på senteret. Det er ikke de etnisk norske du er redd for. Det er ikke deres fordommer du frykter. Det er ikke der du føler presset - det er hos dine ”egne”. Hos ”ditt folk”. Ingen ønsker å tape ansikt eller ære. Forræderi er den største synd. ”Man må støtte folket sitt”. Mennesket er og blir et flokkdyr. Vi trenger desperat samhold, hvor vi kan søke ly og ikke trenger å stå alene. Derfor er skrittet ut fra flokken, et hardt og vanskelig et. Dermed blir de redde og usikre. De vet ikke hvem de er, og de blir dratt i alle retninger: ”Jævla kinderegg!” ”Jævla rumpesleiker!” ”Jævla sosiale taper!” ”Jævla utlending!” ”Jævla kriminell!” Du får ikke lov til å være i midten. Du får ikke lov til å være det du egentlig er;

deg.

”[…]Jeg får så vondt. Jeg får så jævlig vondt av alle de som ikke har fått sjansen til å bli alt de kan bli og alt de kunne vært. Og jeg blir så sint. Så jævlig sint på alle de som KASTER bort sjansen til å bli alt de kan bli og alt de kunne vært. Jeg står her i dag, og er på vei dit jeg skal. Jeg skal bli alt jeg kan bli, og alt jeg kunne vært. Jeg har hatt et hardt liv. Et jævlig hardt liv, og jeg har ikke gått igjennom alt sammen bare for så å kaste bort det jeg har foran meg. Du kommer aldri til å høre meg synge en klagesang. For noen er livet som å løpe i dyp snø, men det har aldri stoppet meg fra å slutte å løpe. Man kan ikke gå igjennom livet og være passiv. Life is not a spectator sport”.

Deres glansdager er nå over. Jeg har sett dem. Jeg har observert dem. Fra begynnelsen av deres storhetstid, til slutten av deres karriere som big time rollers. For de står der fremdeles. De står der i sentrum, på torget, ved kiosken, på senteret, på bussholdeplassene og på t-banestasjonene. Som om tiden har stått stille, og alle klokker har stoppet. Livet passerer dem forbi. De stagnerte. Deres sosiale status nådde bunnen. De må til og med se på at deres fanskare stadig blir yngre og gapet mellom dem i alder stadig blir større, fordi ettersom årene går, vokser de tidligere medlemmene opp og fra dem. Men de visste det. De visste det hele tiden. De visste det ikke ville vare. De hadde alle et potensial. Det har de antakeligvis fremdeles. Det piner dem innvendig å se alle som går forbi dem, og som med dét, gir dem en viten om at de ikke bare henger etter – de har blitt igjen. Så hva gjør de?
De står.
De henger.
De er .

Hvem er jeg?

”Min mor var en hvit palme. Min far var en svart palme. Og jeg? Jeg er en båt”.
Fra et dikt på t-banen av ukjent dikter.